Det er jo ikke nødvendigvis slik at om man setter sammen to fantastiske musikanter så blir summen av det dobbelt så bra. Ofte er det slik at sterke personligheter går i veien for hverandre. Slik er det ikke i dette tilfellet. Virtuosene Rodriguez og Martinez elsker åpenbart å leke med hverandre, utfordre hverandre og la alle dører stå åpne.

Historiene til Rodriguez (34) og Martinez (46) er ganske parallelle. Begge er født og vokste opp i Havana. Omgivelsene skjønte raskt at det var usedvanlige talentfulle musikanter de hadde med å gjøre. Begge tok etter diverse omveier turen over fjorden til det forjettede land, USA, og det var først der de to møttes på alvor.

Sjøl om Rodriguez, med god hjelp av Quincy Jones, først kom til USA i 2009, så så ikke det første samarbeidet dagens lys før fem år seinere på Rodriguez´ andre amerikanske utgivelse, «The Invasion Parade». Frøet var sådd, empatien var på plass og seinere har de jobba mye sammen.

I månedsskiftet mai/juni i fjor gikk de i studio i Los Angeles og sjøl om det er bare de to som er involvert, så høres det ut ofte ut som om det er stort ensemble vi blir presentert for.

De som forventer et rytmisk og temperamentsfullt fyrverkeri så livsbejande og heftig som vel tenkelig, får akkurat det. Det betyr ikke at alt foregår i et helvetes tempo, men mye gjør det og de to «snakker» sammen på et tilnærma telepatisk vis. Dessuten synger begge mer enn akseptabelt og sjølsagt foregår det på spansk.

Det meste av musikken har de to skrevet i felleskap, men noe forteller meg at medprodusent Quincy Jones har foreslått at de skulle gjøre en original versjon av ei viss låt som heter «Thriller» som han vel produserte også for en viss Michael Jackson. Tøft har det i alle fall blitt i en latinversjon også.

Rodriguez har det meste inne som pianist og tangentist. Her fått vi alt fra stridetradisjonen, via afrikansk inspirasjon til urfunky saker og sjølsagt med alt som finnes av cubanske godsaker som mer enn krydder. Martinez befinner seg på det samme nivået med sitt allehånde tromme- og perkusjonarsenal.

Sammen fører de to eleverte samtaler på et skyhøyt nivå. Det funker strålende på plate og noe forteller meg at live, der de ofte også har med seg superelbassist Richard Bona, tar det fullstendig av. Inntil den muligheten dukker opp så er «Duologue» en utmerka erstatning.

PS Dessuten synes jeg Trump bør avsettes så snart som mulig.